Barn og legging: Vi valgte å stå i det – belønningen kom etter tre dager

«Vi hadde forberedt oss så godt vi kunne. Lest bøker, og snakket med andre småbarnsforeldre. Likevel hadde vi aldri trodd at legging skulle bli så vanskelig». – Sliten småbarnsfar 

Det er fascinerende hvor interessant temaet «søvn» blir etter man har fått barn. Og i denne artikkelen vil jeg fortelle om min erfaring med tematikken, og hvordan en stor, langvarig utfordring i hverdagen ble løst nærmest over natten.

Men det jeg skriver er basert på personlige erfaringer og må ikke sees på som en faglig artikkel. 

Viktigheten av nok søvn

Har noen i omgangskretsen din små barn, har du helt sikkert hørt skrekkhistoriene om foreldre som har sovet bare et par timer hver natt over en lengre periode. Og om netter der søvn ikke var en faktor i det hele tatt.

Kanskje er det ikke så rart at mange fedre ser med skrekkblandet fryd på det å bli pappa. Og man skal ikke kimse av mangel på søvn – det finnes store mengder forskning på viktigheten av timene på puta. 

For lite søvn over lang tid er for eksempel skadelig for hjerte- og karsystemet, og kan føre til konsentrasjons- og læringsvansker. Og ikke minst: det føles forferdelig å være så trøtt at man kunne sovnet stående. 

Kilde til krangling

Påvirkningen på forholdet mellom deg og partneren er også en betydelig faktor som må adresseres. Nå vet ikke jeg hvordan dynamikken er i deres forhold (hvis du er i et forhold), men de aller fleste av oss vil havne i konflikter der mangel på søvn kan være både medvirkende, utløsende og avgjørende årsak. 

Søvndeprivasjon kan få frem det verste i oss. Når tålmodigheten er tynnslitt, kan vi reagere irrasjonelt og si og gjøre ting vi egentlig ikke mener. Har du et bevisst forhold til dette, altså er klar over at mangel på søvn kan trigge uhensiktsmessig atferd, kan du raskere stanse, eller begrense en konflikt. 

Jeg snakker av erfaring. Jeg er egentlig en svært tålmodig type som det er vanskelig å vippe av pinnen. Samboeren min gjennom 12 år hevdet inntil nylig at hun nesten aldri hadde sett meg sur eller sint. 

Hvis du spør henne nå, vil nok svaret se litt annerledes ut. Hun vil nok ikke si at jeg ofte er sur eller sint, men hun har opplevd at jeg kan «snappe» og si ting jeg ikke mener kl 02 om natten, når datteren vår våkner og vi ikke blir enige om hvem som skal få henne til å sovne igjen. Selv med en relativt tydelig kommunikasjon og plan på arbeidsfordeling, kan en plan føles utrolig feil og urettferdig noen ganger. Selv om jeg innerst inne vet at det er min tur til å ta ansvar om natten, er det vanskelig å ikke la frustrasjonen gå ut over partneren min. 

Jeg har «bare» ett barn, en datter på snart 1,5 år. Ofte tenker jeg «hvordan i all verden orker folk å få både 2, 3 og 4 barn tett i tett?». Hva er det jeg ikke har catchet?

Når legging tar laaang tid

Vår datter har ikke hatt spesielt store vansker med søvn om natten. Hun har sovet relativt greit (dog med en del oppvåkninger), men utfordringen hos oss har vært legging. Altså å få veslejenta til å faktisk sovne. 

Vi har prøvd de fleste triksene du finner i bøker. Legg til riktig tid, lag en god rutine som gjerne inneholder høytlesing fra bok, nattasang osv. Vi fulgte en oppskrift i lang tid, men legging tok likevel lang tid. Noen kvelder brukte jenta vår 40 minutter på å sovne, andre kvelder tok det 2 timer. Det var stort sett alltid nødvendig å stryke henne på ryggen helt til hun sovnet.  

Les også: Noe av det beste med å være pappa er gjenoppdagelsen av livets magi og mystikk

En leggeprosess som tar to timer unner jeg ingen. Både fordi det er slitsomt for barnet, men også fordi det begrenser tiden du som forelder kan bruke på deg selv, partneren din, viktige gjøremål eller fritidsinteresser. Kanskje er du allerede sliten etter en lang dag og da frister det lite å bruke hele kvelden på å kjempe en lang søvnkamp. 

Når legging blir noe du gruer deg til

Noen babyer sovner straks du legger dem ned, og det er jo helt supert. Men det betyr ikke nødvendigvis at du gjør noe feil hvis barnet ditt ikke gjør det. Barn er så forskjellige, uten at det er noe galt. På mange måter er det jo det som er så fint! 

Hvis du opplever at legging er en plikt som du ser mørkt på, og kanskje til og med gruer deg, så har du min fulle sympati. Jeg innrømmer glatt at jeg pustet lettet ut alle dager samboeren min skulle ta leggingen. Dagene det var min tur så jeg ikke spesielt lyst på, fordi det var frustrerende å jevnlig oppleve mangel på mestring. Ikke minst var det frustrerende fordi det var vanskelig å se en løsning på problemet. 

Et godt råd

I en av mine siste uker i pappapermisjon hadde datteren min en ordinær kontroll på helsestasjonen. Der ble vi møtt en av meget hyggelig dame som spurte meg om hvordan det går med legging og søvn. Jeg svarte ærlig: «Det er en utfordring. Det tar ofte lang tid og datteren vår må enten bæres, strykes på ryggen eller synges til for at hun skal sovne». 

Så fikk vi et råd som skulle ende opp med å revolusjonere hverdagen vår. Det var ikke det at rådet i seg selv var revolusjonerende, faktisk var det ikke nytt for oss heller. Men grunnen til at akkurat denne dagen ble et vendepunkt, var at damen på helsestasjonen trygget meg på at rådet hennes var verdt å prøve ut.  

Målet med metoden er at barnet skal finne roen selv

Metoden er ganske «straight forward» og jeg tror mange hundeeiere som har drevet med alene hjemme-trening vil kjenne seg igjen i fremgangsmåten. 

Målet med metoden er å lære barnet å finne roen selv, og sovne selv, uten at du trenger å være tilstede på rommet. 

Jeg skal forsøke å beskrive fremgangsmåten, men først vil jeg understreke at metodikken åpner for tilpasning til din situasjon, ditt barn og personlighetene til deg og parteren din. Så ikke tenk at du MÅ følge stegene til punkt og prikke. Du kjenner ditt barn best! 

Grunnen til at det er viktig for meg å si det, er at: 

1: Jeg er ingen fagperson. 

2: Jeg snakker kun av egen erfaring

3: Metodikken ble beskrevet av en person på vår lokale helsestasjon. Ulike fagpersoner gir ulike råd, så dette må ikke sees på som en fasit.

Hvis du har orket å lese helt frem hit, så tipper jeg du kan nikke bekreftende til følgende: 

• • Du har et barn og legging er en utfordring

• • Du leter etter løsning som gjør situasjonen enklere for både barnet og deg (og partneren din). 

• • Du er villig til å prøve noe nytt 

Verre før det blir bedre

Motgang er fascinerende og består gjerne av flere faser. Har du prøvd å lære deg noe nytt, men underveis vært sikker på at du ikke klarer det? Ga du opp, eller fortsatte du? Det som er fascinerende med motgang er at ofte er det tyngst like for du nærmer deg mål. Målstreken kan være like rundt hjørnet, men du ser den ikke. Da kan det være vanskelig å holde motivasjonen oppe.

Men det er nettopp da det er viktig å ikke gi opp. Kanskje føles det ut som om fremgang er totalt fraværende, men plutselig, når du minst venter det, løsner det. 

Dette er relevante betraktninger fordi metodikken jeg skal beskrive kan medføre ubehag. Men ha det jeg sa i bakhodet og våg å stå i det. 

Ut av rommet før barnet sover

Behold rutinene dere har i forbindelse med legging. Om dere har et fast opplegg som inneholder stell, boklesing eller sang, trenger du ikke forandre på dette. 

Forandringen ligger i det som skjer etter nattarutinen er gjennomført. Mens du tidligere har vært på rommet og ikke gått ut før barnet har sovnet, skal du nå gå ut av rommet etter at barnet er lagt ned i sengen sin. 

«Hva, skal jeg bare gå ut? Da begynner han jo å gråte med en eneste gang!», tenker du kanskje.  

Det tenkte jeg også. Altså, vi hadde jo flere ganger forsøkt å bare gå ut av rommet, men når gråtingen begynte umiddelbart, og eskalerte raskt, fantes det ikke en eneste celle i kroppen min som fortalte meg at jeg skulle la henne ligge der og gråte. Empati, instinkt – kall det hva du vil – men det var uaktuelt å la mitt eget barn gråte en utrøstelig gråt uten å gripe inn. 

Les mer om forskjellige leggerutiner her.

Helsestasjonen: – Gi det tre dager

Men det var det damen på helsestasjonen anbefalte oss å prøve. Da forslaget kom på bordet hadde jeg umiddelbart flere innvendinger, men hun klarte å overbevise meg om å prøve metodikken i tre dager. «Det kommer til å bli tøft for dere som er foreldre, det kommer til å gjøre vondt, men gi det tre dager». 

Damen trygget meg på at jeg ikke er en dårlig far selv om jeg lar barnet gråte i noen minutter. 

Vi ble anbefalt å være utenfor rommet i 1-2 minutter etter at datteren vår var lagt ned. 1-2 minutter med utrøstelig gråt er lang tid! Nedtellingen på mobilen tok evigheter. Da vi kom inn på soverommet stod datteren vår i sengen, gråtende. Vi brukte et par minutter på å trøste henne, før vi på nytt gikk ut igjen. Historien gjentok seg – gråten begynte med en gang vi gikk ut, og den var ganske intens. Vi gikk inn igjen etter 2 minutter, og la henne ned på nytt. 

Så, for tredje gang, gikk vi ut igjen. Alt så ut til å fortone seg på samme måte igjen. Høylytt, trist gråting, du vet den typen gråt som knuser pappahjertet. 

Vi led oss gjennom nedtellingen og tenkte at «dette føles ikke riktig ut». Da sekundtelleren viste 0, gikk jeg mot soveromsdøren for å endelig kunne trøste datteren min. Men på veien mot døren ble det plutselig stille. Hun sluttet å gråte. Med store øyne kikket jeg på babycallens videostrøm. Jaggu hadde hun ikke lagt seg ned i sengen. 

Det ble stille i kanskje 30 sekunder, før hun begynte å gråte igjen. Jeg gikk inn på rommet og trøstet henne. På vei ut av rommet lå hun rolig, og det ble ikke mer gråting. Etter noen minutter hadde hun sovnet alene på rommet, for aller første gang. 

Lovende, men…

Det var en interessant opplevelse og ga oss motivasjon til å prøve også neste gang. Men samtidig klarte vi ikke å unngå tanken: «Sovnet hun bare av ren utmattelse fordi hun hadde grått?». 

Dag 2 forløp ganske likt som dag 1. Det ble gråting, ganske intenst også, men denne kvelden var det flere lange strekk der hun lå stille. 

Gråting ble det også på dag 3, men det tok bare 10-15 minutter fra vi la henne i sengen og til hun sov. 

Vi merket dag for dag at hun ble mindre og mindre stresset da vi gikk ut av rommet. Fremskrittene var såpass store at vi nå så lyset i enden av tunellen. Vi gjentok denne prosessen hver kveld. Vi byttet på hvem som hadde ansvaret for legging, og vi opplevde begge at metoden begynte å fungere. 

Etter et par uker skjedde det store øyeblikket

Etter en koselig lesestund la jeg datteren min ned i sengen. Jeg kysset henne på pannen, sa god natt og vinket. Så, til min store overraskelse, fikk jeg et vink og slengkyss tilbake. Jeg lukket døren, satte meg ned på stua og ventet på å gå inn til henne igjen. Minuttene gikk. Først 5, så 10, så 15. Hmm, det var merkelig stille. Fungerer ikke babycallen? Jeg listet meg inn på soverommet. Der lå hun, helt rolig. Hun hadde sovnet. Uten stress eller gråt.

Hun hadde funnet roen helt selv. 

Tenk å bli så glad for at noen sovner! Det var så deilig! Nå visste jeg at hun hadde sovnet på en fredelig måte, og ikke av utmattelse. Datteren vår hadde nå blitt trygg nok til å sovne på egen hånd. Hun forstod nok at vi var i nærheten, så derfor kunne hun tillate seg å slappe nok av til å sovne. 

Omsorgssvikt?

Jeg skal ikke lyve. De første tre dagene følte vi nesten at metoden var en slags form for omsorgssvikt. Men vi forsikret hverandre om at vi selvfølgelig hadde gått inn til henne på flekken vi oppriktig trodde at det var noe galt. 

For oss ble denne metoden en game changer som forenklet hverdagen vår. Nå er ikke legging noe jeg gruer meg til lenger. Ikke noe jeg tenker på hele dagen. Fortsatt hender det at hun begynner å gråte etter noen minutter og reiser seg i senga. Men da går vi inn, legger henne ned og går ut igjen. Stort sett alltid sovner hun av seg selv ganske raskt igjen. 

Tøft, men effektivt

Kommer denne metoden til å fungere for deg og barnet ditt? Det er umulig å svare på. Og jeg skal ikke engang forsøke å svare på det, fordi jeg er ingen fagperson. 

Men tror jeg skal våge meg til å kunne anbefale å prøve metoden i noen dager. Prøv å stå i situasjonen når det blir tøft. For det kommer til å bli tøft – å bevitne sitt eget barn gråte utrøstelig, er tøft. 

Men du må berolige deg selv med at det kun er i en kort periode du skal gjøre dette, og det er kun i forbindelse med legging. Barnet ditt skal selvfølgelig trøstes med både ditt fysiske og mentale nærvær i alle andre situasjoner. 

Hvis denne metoden blir helt feil for deg/dere, kan dere oppsøke helsestasjonen. Kanskje får dere et annet råd som fungerer bedre for deg/dere.