Hvorfor forsvant denne magien på veien mot voksenlivet? Det kunne jeg skrevet en hel bok om.
Jeg tror at fordi det skjer så gradvis, glemmer mange voksne hvordan denne magien en gang i tiden føltes ut. Livets eventyr var på et tidspunkt ekte, men fordampet over så lang tid at det til slutt ble et fjernt minne. Kanskje så fjernt at det ikke lenger ble mulig å relatere til følelsen.
Uten at jeg er verken professor, lege eller psykolog, tør jeg påstå at bortfallet av undring, magi og eventyr, både indirekte og direkte bidrar til psykiske problemer hos mange i voksenlivet. For eksempel problemer med rus. Hvem vil vel leve et grått, forutsigbart liv?
Den ubevisste jakten på det glemte
Vi jakter alltid etter noe som kan gi oss det glemte tilbake. Det trenger ikke være rusmidler, det kan også være ekstremsport, seksuelle opplevelser eller andre ting som trekker oss ut fra den ellers dagligdagse tralten.
Her er min kvasi-psyklogiske teori om hvorfor magien forsvinner når vi blir eldre:
Når du har opplevd noe mange nok ganger, begynner hjernen å forvente den samme opplevelsen på nytt. Det fører over tid til at du ikke er like til stede i opplevelsen som første gang – istedet opplever du hjernens lagrede bilde av situasjonen.
Et barn har ikke et gigantisk bibliotek av minner som dikterer hvordan en opplevelse skal oppfattes. Hjernen forventer ikke i like stor grad hva den skal se.
Så for et barn vil det meste i livet oppleves som ferskt, intenst og spennende.
Men hva har dette med å være pappa å gjøre?
Vi kan alle være enige i at prosessen med å skape et barn er utrolig (på mange måter), og det er ikke feil å kalle det et mirakel – selv om vitenskapen kan forklare oss hvordan det foregår.
Og når barnet er født, og i årene fremover, får du en unik mulighet. Nemlig muligheten til å få stadige påminnelser om hvor magisk, mystisk og spennende livet faktisk er. Du kan gjenoppleve dette gjennom ditt eget barn. Hvor fantastisk er ikke det?
Gleden, spenningen og undringen når barnet ditt opplever noe, vil du også kunne kjenne på. Du kan lære mye ved å være til stede når barnet opplever noe for første gang (eller andre og tredje gang, for øvrig).
La oss ta et eksempel:
Du tar med barnet ditt i skogen og du går ei rute du har gått mange ganger før. Men akkurat denne dagen får barnet ditt oppleve dette stedet for første gang i livet. Du tror du vet alt om dette stedet, for du har jo gått der tusen ganger før.
Men barnet ditt synes du går for fort, for det oppdager så mye interessant å se på veien. Kanskje er det et tre som ser ut som et troll, fordi det er krokete, skjeggete og har hull i stammen som minner om øyne.
Med trillrunde øyne blir barnet stum av forundring. Du, derimot, har aldri tenkt over dette treet før. Men jaggu har jo den vesle krabaten din helt rett – det ser jo faktisk ut som et troll.
Et gratis kurs i sanseinntrykk
Slik eksempler finnes det mange av. Barn har ikke det samme forholdet til tid som vi har. De stresser ikke med å komme seg videre, de tar seg tid til å absorbere inntrykk på en helt annen måte enn oss voksne. Og det kan vi lære mye av. Barna er mestere til å påpeke livets små og store undre.
Jeg prøver å ta meg tid til å bruke sansene mer, stoppe opp og studere alt det som rører seg i naturen. Og her finner jeg sannelig spor av magi og eventyr.
Plutselig dukker det opp små hint av gamle opplevelser fra barndommen, som minner meg på at hverdagsmagien ligger i de små tingene.
Etter at jeg ble pappa har disse øyeblikkene kommet oftere og sterkere enn før. Og det er noe av det beste jeg vet med å være pappa!
