Det finnes mange fødehistorier fra kvinnens perspektiv, men er er en fødehistorie fortalt av en pappa. Dette er ikke en tragisk eller unik historie, men helt vanlig fødsel – kanskje til og med best case scenario. Hensikten er å kunne gi innsikt i fødselsopplevelsen fra et litt annet synspunkt enn hva du kanskje er vant til å lese.
Til alle som skal bli pappa! Dette er historien om dagen da min kone og jeg ble foreldre for første gang. I denne historien skal jeg forsøke å redegjøre for hva jeg opplevde og følte gjennom denne veldig spesielle opplevelsen. Når du har lest min historie, så blir du kanskje litt tryggere på hva som faktisk skjer denne store dagen. Det er selvføgelig variasjoner – og ikke alle sykehus lar deg overnatte slik jeg fikk lov til. Uansett, velkommen til en fødehistorie fortalt av en pappa.
Vi våknet rundt halv ti om morgenen til at vannet hadde gått. Dette kunne sammenlignes med en klar urinlekkasje i sengen. På tross at vi var flere uker før antatt termin, hadde vi vært smarte og kledd halvparten av dobbeltsengen med et tisselaken i sengen noen dager i forveien.
Almenntilstanden til kona var etter alle solemerker helt normal, og hun hoppet i dusjen. Dusjen ble etterfulgt av en kort telefonsamtale med sykehuset. Sykehuset ga oss beskjed om å komme innom noen timer senere. Morgenen fortonet seg ganske normalt med frokost og alle vanlige rutiner.
På sykehuset
Kjøreturen til sykehuset hadde vi testet i forkant, i tilfelle det kom til å være mer kritisk, så vi hadde god styring på både reisetid og beliggenheten til parkeringsplassene ved sykehuset. Da vi kom til sykehuset kl. 12:48 fortalte kona at sammentrekningene var sterkere og hyppigere nå, men det var ingen fysiske tegn på endret allmenntilstand.
Vi hadde vært på omvisningen ved fødeavdelingen tidligere, og visste hvor i sykehuset denne lå, noe som gjorde at vi nå enkelt kunne navigere oss fram til riktig bygg og etasje. Da vi kom fram til riktig avdeling sa vi fra i resepsjonen og henvist til venterommet. Etter å ha sittet en stund fikk kona beskjed om at hun kunne komme inn til undersøkelse. Jeg ble sittende og leke med mobilen i det som føltes ut som en evighet.
Nesten sendt hjem igjen
Da helsepersonell endelig kom tilbake til oss ble det litt fram og tilbake med spørsmål om smertenivå. Ut i fra svarene til kona konkluderte helsepersonellet med at hun tydeligvis ikke hadde vondt nok. Vi fikk beskjed om å reise hjem og avvente, for så å komme tilbake senere. Etter noe overtalelse om at smertene var større enn hun ga uttrykk for, fikk vi bli allikevel. Kona ble sendt videre til et annet rom, mens jeg satt og ventet i foajéen. Her er det viktig å bemerke at tid er noe uklart i store deler av historien.
Etter undersøkelsen så hadde tydeligvis kona blitt liggende og vente inne på rommet. Da hun gikk lei av dette, tittet hun ut og fikk kontakt med meg. Jeg duret raskt inn på rommet, og fikk vite at fødselen var i gang. Vi skulle ikke dra hjem. Vi skulle bli foreldre der og da. Jeg husker vi snakket om hvor utrolig rart det var at dette faktisk var dagen vi skulle bli foreldre. Dette var begynnelsen på noe stort.
Fødestuen
En fødehistorie fortalt av en pappa fortoner seg kanskje noe annerledes enn når kvinnen forteller, så heretter blir det et litt annet perspektiv enn det du er vant til å oppleve. Etter å ha ventet enda lengre ble vi til slutt hentet over til fødestuen. Det var et overraskende stort rom med seng, diverse medisinske apparater og stoler nok til hele slekta.
Hele veien hadde jeg drasset med meg fødebagen, som var en stor turryggsekk med alt vi måtte behøve. Her var det ekstra klær, snack til før og etter fødsel, samt en ymse toalettsaker. Her fikk jeg bruk for kittet, da helsepersonellet oppfordret meg til å hele tiden følge med på kona og spørre henne om hva hun behøvde. Det var tydelig at hun begynte å bli sliten, så ønsket var energitilførsel i form av Skittles og drikke. Jeg ga henne vann og Skittles om hverandre, og nå hadde sammentrekningene blitt så sterke at hun jevnlig måtte lene seg på sengen.
Så der var vi. Kona stod lent over sengen, med Skittles i knyttneven. Jeg stod ved siden av med en flaske vann og strøk henne på ryggen. Jeg vet ikke hvor lenge dette foregikk, men jeg husker jeg tenkte tanken at jeg burde gå på do før fødselen var i gang.
Fødselen starter
Plutselig skjedde alt veldig fort. Da jordmor eller lege (introduksjoner gikk meg litt hus forbi da fokuset var på andre ting) kom inn i rommet, fikk kona beskjed om å legge seg ned på sengen.
Kona gikk ned, og beina gikk opp. Plutselig var det to damer av typen helsepersonell i rommet. (Herfra omtaler jeg både jordmor, sykepleier og lege som helsepersonell, da jeg ikke fikk med meg hvem som var hva). De hadde raskt satt seg til rette og tittet inn der babyen skulle komme ut. Det var tydelig at doprosjektet mitt måtte settes på vent.
Jeg satt nå på en stol ved siden av sengen og hold kona i hånden samtidig som jeg strøk henne over hodet. Sammentrekningene var hyppige og kraftige. Helsepersonellet ga meg beskjed om når kona skulle presse, og når hun skulle slappe av. Det var visst slik at hun skulle presse når sammentrekningene kom, og slappe av i mellom. Dette fikk jeg beskjed om å videreformidle, da det var usikkert hvorvidt kona fikk det med seg, eller bare dreit i beskjedene.
Gråter babyer når de blir født?
Underveis fikk jeg flere beskjeder om hva jeg skulle gjøre. Blant annet skulle jeg holde hodet hennes oppe under sammentrekningene. Dette var visst for å hjelpe henne å presse riktig vei. Jeg skulle også gi henne vann mellom sammentrekningene.
Hele denne situasjonen var helt surrealistisk, og både hendelsesforløp og tidsperspektiv forsvant helt. Selv om dette er en fødehistorie fortalt av en pappa, har jeg inntrykket at også kona mangler formening om hvor lang tid tok, hvem som sa hva – og alt annet som skjedde i løpet av disse minuttene.
Det var mange tanker som fór gjennom hodet mitt disse minuttene. Da jordmoren på et tidspunkt snakket om noe som kunne tolkes som at babyen satt fast, husker jeg fikk en skummel tanke om hva som kunne skje om jeg mistet kona og babyen, og da begynte jeg å gråte. På dette tidspunktet var det stor ståhei, med mye pressing, roping og tidslinjen er noe uklar. På et punkt målte de pulsen til babyen, og kunne melde at den var normal, og babyen stresset ikke. Jeg tror ikke jeg svarte noe til dette, men det beroliget meg veldig.
LES OGSÅ: Ting du vil savne fra tiden før du fikk barn
Plutselig så var det ett siste press, og jordmor sa noe ala «nå er han her». Min første tanke var: «Men hvor er gråten? Skal ikke babyer gråte når de blir født?» Jeg husker jeg så jordmoren løfte babyen opp, og den var veldig blålig. Det virket ikke som helsepersonellet opplevde det som uvanlig, så så jeg måtte bare anta at alt var som det skulle. Jeg rakk ikke å bekymre meg lenge, for han begynte fort å gråte. Jeg husker at hele kroppen begynte å slappe av da, og jeg var så lettet over at han var ute – hel og fin.
De la babyen på kona, og det første jeg lot merke til var de bitte små neglene. Jeg var helt fascinert av de. Og jeg husker det var en spesiell følelse og overraskelse da babyen plutselig åpnet øynene og så rett på meg. Da oppstod en rar varme som fylte hele kroppen, og alt føltes helt perfekt ut.
Vil pappa klippe navlestrengen?
Jordmor noterte fødselstid, og kunne melde om at fødselen hadde gått raskt og vært enkel, noe det ikke føltes som i øyeblikket. Det var de lengste minuttene av mitt liv, som hadde forløst det som føltes ut som en dag i et tidsvakuum. Vi hadde ankommet sykehuset for omtrent fem timer siden, og plutselig var vi i mål.
Så kom det store pappaspørsmålet. «Vil du klippe navlestrengen?» Mitt umiddelbare svar var noe tilsvarende «helst ikke», men da spørsmålet ble gjentatt svarte jeg ja.
Det var en overraskende enkel affære, men selve klippet krevde mer kraft enn jeg trodde. Med to klipp og en blodsprut som gikk rett i et strategisk plassert håndkle så var den jobben unnagjort. Dette hadde de kontroll på. Da alle rutinemessige helsesjekker og reparasjoner var gjennomført fikk vi være alene med babyen.
De første timene etter fødsel
Nå skulle timene gå veldig fort. En stund satt kona oppreist i sengen med babyen på fanget, og jeg satt ved siden av sengen. Etter hvert gikk hun for å dusje, og jeg satt med det bittelille nye familiemedlemmet for første gang.
Det var lite trafikk på fødestua, så vi ble sittende på rommet og bare se på babyen i nesten fire timer. Vi ble begge overrasket over hvor mange timer vi bare hadde sittet på rommet.
Babyen sov hele hele kvelden, noe vi ikke hadde forventet eller visste var vanlig. Det ga oss tid til å spise opp all snacksen vi hadde i fødebagen. Da tiden var inne for forflytting la noen babyen i en plasttralle og kona satte seg i en rullestol (selv om hun ville gå selv). Jeg tok med meg føderyggsekken, og vi ruslet over til et rom der vi kunne overnatte alle sammen. Der fortsatte vi å se på babyen til rundt klokka tre.
Alt i alt var det en flott opplevelse. Vi fikk en sunn og frisk gutt som skaper glede og latter i hverdagen. Det viktigste jeg tok med meg fra denne opplevelsen, sånn praktisk sett, er at på tross av at sykehuset prøvde å sende oss hjem igjen, var det kona som visste best – fødselen var faktisk i gang.
Likte du En fødehistorie fortalt av en pappa? Har du kommentarer eller en egen opplevelse du vil dele? Send oss din historie på post@blipappa.no, og merk med emne «Bidrag». Angi også om du ønsker å være anonym. Du kan også sende inn historie på vår Facebook-side: https://www.facebook.com/blipappa.no
