Skal du snart ha pappapermisjon? Skal du snart ta ut din kvote? I så fall har du sikkert gjort deg opp noen tanker og forventninger rundt hvordan den tiden skal bli. Du gleder deg (?), er spent, og har kanskje noen bekymringer.
Å plutselig ha eneansvar for sitt eget barn på dagtid – i ukesvis – kan føles litt overveldende. Hvis dette er ditt første barn, er jo dette noe du aldri har opplevd før.
Når denne artikkelen skrives, har jeg akkurat hatt min siste dag i pappaperm.
Det du leser nå er den første artikkelen i en serie hvor jeg vil fortelle litt om min opplevelse under denne perioden. Litt for min egen bearbeidelse, men mest for å gi et innblikk i hvordan det kan være for andre som også står foran pappaperm-livet.
Først og fremst vil jeg benytte anledningen til å innrømme at jeg tok feil om veldig mye når det gjelder pappapermisjon.
Jeg forsøker å gi en ærlig skildring av noen mentale prosesser jeg gikk gjennom før og under permisjonslivet.
Så her kommer noen antakelser, tanker og forventninger som skulle vise seg å bli tilbakevist.
1: Jeg skulle skrive mye
Før livets pappapermisjon-avspark hadde jeg en tydelig plan om at jeg skulle bruke disse månedene (som noen feilaktig omtaler som «frimåneder») til å skrive mye.
Vel, det skjedde ikke.
Eller – det er en sannhet med modifikasjoner – for jeg har skrevet, men det har stort sett begrenset seg til maks 140 tegn. Det meste jeg har skrevet iløpet av de 15 siste ukene, har vært kjappe meldinger til min kjære. En typisk melding kan ha vært «Det er 10 grader ute. Skal hun ha på seg ulldress i vogna? Hva med votter? Det blir vel for varmt?».
Artiklene jeg skulle skrive? Boken jeg har en drøm om å utgi? Nope.
2: «Jeg kommer til å kjede meg ihjel»
I hodet mitt hadde det før pappapermisjonen dannet seg et bilde av at jeg skulle tilbringe timesvis på gulvet hver eneste dag. Tankene mine vandrer gjerne lett, så jeg var redd for å – i mangel på et bedre ord – kjede meg.
Så feil kunne jeg ta.
Man kan bruke mange ord om min egen pappapermisjon, men ordet «kjedelig» er ikke et av dem.
Det var aldri tid til å kjede seg. Vet du hvorfor? Fordi det stort sett a.l.l.t.i.d var noe som skulle gjøres. Enten var det måltid med påfølgende opprydning, bleieskift med påfølgende opprydning, eller påkledning også videre også videre.
For ikke å snakke om det faktum at datteren min hadde lært seg å gå før min periode startet. Mange dager handlet i stor grad om å sørge for at datteren min ikke skadet seg selv når hun klatret opp i sofaen og stod på kanten med et bredt glis.
Og jeg som trodde dagene skulle oppleves som lange! Pfftt. Glem det. Dagene går unna i en fei. Før jeg ante ordet av det, var min kjære hjemme.
3: Det blir tur i bæremeis hver eneste dag
Dette var en «romantisk» idé jeg hadde før pappapermisjonen. Datteren min og jeg skulle på lange turer i skogen hver dag. Hundebåndet i hånden, og datteren min på ryggen.
Og vi har vært på mange flotte turer sammen. Vi har storkost oss på disse turene. Men det ble langt færre slike turer enn jeg så for meg. Forklaringene, eventuelt unnskyldingene, til hvorfor det ikke ble så mange turer som planlagt, er flere. Vær er en faktor. Det er ikke spesielt trivelig å være på tur med bæremeis når det er 0 grader, sludd og stiv kuling (Trøndelag, jeg har en høne å plukke med deg!).
Også var det disse «oppgavene», da. Eller rutinene. Den viktigste forklaringen på at det ble færre turer enn planlagt. er rett og slett klokka. For plutselig hadde dagen gått, uten at jeg helt skjønte hvor tiden hadde tatt veien.
4: «Det blir godt å være ferdig med pappaperm»
15 uker. Det var tallet jeg hadde å forholde meg til. I fire måneder skulle jeg ha aleneansvar for datteren min på dagtid. Det var en stor oppgave, og viktig oppgave. Ja, faktisk den viktigste oppgaven.
Jeg begynte helt i starten å telle ned. Nå er det 14 uker og fire dager igjen til pappapermisjon. 14 uker og to dager igjen. Osv osv.
Det var jo overveldende i starten, så for meg var det nødvendig å kunne ha en «målstrek» å forholde meg til.
Jeg skammer meg jo litt over å skrive dette, for jeg vet hvor tullete det kan høres ut. Men der og da følte jeg det slik.
Men så skjedde det noe. Ting begynte å falle på plass. Jeg ble glad i den nye tilværelsen – såpass glad i den at jeg så smått begynte å føle på tristhet når jeg tenkte på at pappapermisjonen skulle ta slutt. Dette skjedde når jeg var ca halvveis.
Tiden begynte å løpe i fra meg, mens dagene var fylt av mening, latter og mye kos. Og det gikk opp for meg hvor ufattelig meningsfylt dette hadde vært, og fortsatt var.
Da sluttdatoen for pappaperm var et faktum, satt jeg – og sitter fortsatt igjen – med en følelse av takknemlighet. Takknemligfor at jeg fikk tilbringe så mye tid med den personen i livet mitt som betyr alle mest. Jeg fikk være vitne til store milepæler – både nye evner, ord og fysiske fremskritt. Jeg knyttet et enda sterkere bånd med henne.
Takknemligheten er også ispedd en form for sorg, nemlig sorgen over at denne tiden er over.
5: «Jeg skulle helst gitt mor min permisjonsdel hvis jeg kunne»
Dette var noe jeg tenkte på flere ganger før min pappapermisjon skulle settes i gang. Litt fordi jeg så hvor viktig mammapermisjonen var for min kjære, men også fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde noen anelse om hvor mye min pappaperm skulle bety for meg.
Alt som står i punkt 4, er forklaringen på hvorfor jeg tok feil.
Helt til slutt kommer et velmenende råd:
Uavhengig av hvor lenge du skal ha pappaperm: sørg for å utnytt tiden. For plutselig kommer den hektiske hverdagen, med jobb, barnehage alt det medfølger.
Så vær til stede, ikke bare fysisk, men også mentalt. Legg vekk telefonen så ofte du kan og bare vær sammen med barnet. Finn på gøye aktiviteter, og kos dere masse i pappapermisjon.
P.S: i neste «episode» av denne artikkelserien vil jeg fortelle om hva datteren min og jeg har gjort av aktiviteter, lek og moro i løpet av de 15 ukene vi tilbrakte sammen. Så følg med på blipappa.no fremover også 🙂
LES OGSÅ: Barn og legging av Øyvind
