Tittelen er verken et forsøk på click-bait eller forsøk på å provosere. Derimot er denne tittelen en gjengivelse av en helt reell tanke da jeg fikk vite at kjæresten min var gravid.
Merk deg at dette er en personlig tekst som skildrer mine opplevelser, fra mitt perspektiv. Målet er ikke å gi inntrykk av at opplevelsen min er mer rett enn din.
Glad i barn, men hva nå?
Jeg har alltid vært glad i barn og har hatt mye glede av mine onkelbarn. Jeg har jobbet i barnehage i flere år og elsker energien, kreativiteten og alt det rare barna finner på. Med disse forutsetningene gir det på overflaten liten mening at jeg tenkte det tittelen sier, nemlig at livet blir «over» når man får barn.
Jeg er imidlertid helt sikker på at svært mange andre vordende fedre har tenkt det samme som meg.
Det er en stor omveltning i livet å bli pappa. Mye vil endre seg, enten du vil det eller ikke. Men det er overveiende sannsynlig at de fleste av disse endringene er noe du vil bli ekstremt takknemlig for.
La meg ta deg dypere ned i min personlige prosess før jeg var så heldig å holde min nyfødte datter i hendene. Jeg vil gjerne dele flere av mine innerste tanker og bekymringer. For tankene og bekymringene var mange. Så mange at jeg følte det spiste meg opp.
Ingenting blir som før
Jeg har alltid elsket livet og alt det har å by på. I min livsstil har jeg særlig satt pris på fleksibilitet og spontanitet, altså muligheten til gripe sjansen når den dukker opp. Ordet «kalender» har vært bortimot fraværende i min hverdag.
Fysisk aktivitet, å være på farten og tilbringe tid med venner har vært en stor glede som jeg ikke følte meg klar til å gi slipp på. Jeg hadde ingen savn etter baby. Jeg hadde en fleksibel jobb, en super kjæreste, hund, leilighet og mange hobbyer og interesser. Kjedsomhet eksisterte ikke, det var alltid noe nytt og spennende å oppdage. Enten det var å utforske nye huler og skogsområder, isbade på kule steder, klatre de høyeste trærne, eller finne på spennende ting med kompiser. Da samboeren min ytret ønske om barn, begynte hjernen min å jobbe på høygir. Å skulle finne plass til en baby i livet så jeg på som utfordrende. For samboeren min var situasjonen ganske annerledes. Hun hadde vært klar for baby ganske lenge og hadde allerede ventet en god stund på at jeg skulle bli klar. Hennes tålmodighet satte jeg pris på, og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke var helt på hennes plan.
Etter hvert, etter mye selvransaking, frem og tilbake, innså jeg at jeg jeg kanskje aldri ville komme til et punkt der jeg tenkte at «nå er jeg klar». Etter å ha gått mange runder med meg selv, forstod jeg at det eneste som kunne gjøre meg klar, var å ta en sjanse og hoppe ut i det jeg var så redd for.
Og det jeg var redd for var ikke om jeg skulle takle rollen som pappa. Jeg visste at jeg hadde egenskapene og omsorgen som kreves for å kunne gi et barn kjærlighet. Dette handlet aldri om å være redd for å være pappa. Det handlet om å tørre å gi slipp på det jeg allerede hadde. Det trygge.
Å ta det valget om å tørre å gi slipp, er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Og akkurat den dagen, føltes det litt som om jeg døde litt. Det føltes litt som å si et endelig farvel til et nært familiemedlem. Jeg visste at dette var en game changer. Det høres kanskje litt banalt, eller kanskje til og med svevende, ut. Men det var slik det føltes.
Man kan selvsagt problamtisere min egen motivasjon i dette. Hvorfor hoppet jeg ut i noe jeg ikke ønsket? Jeg mener det er helt innafor å forbli barnløs. Jeg tror man kan ha et supert liv uten barn. Samtidig visste jeg at jeg innerst inne ønsket barn en gang iløpet av livet. Jeg følte meg bare ikke klar. Utfordringen var jo at samboeren min hadde ventet i mange år. Så min kjærlighetserklæring til min samboer var å hoppe ut i det, til tross for at jeg innerst inne kunne ventet mye lenger.
En mental orkan
Det er sagt og skrevet mye om hvordan kvinner går gjennom store endringer når kroppen begynner å forberede seg på at en baby skal komme. Både fysiske og psykiske endringer.
Men hva med oss menn? Vi får kanskje ikke like sterke fysiske reaksjoner som kvinner, men jeg kan skrive under på at det skjer noe. For min del føltes det som om jeg satt på en berg- og dalbane, inne i en orkan. Vissheten om at et megastort og livsvarig ansvar ventet på meg om noen måneder, stresset meg. Jeg følte meg ikke klar. Heldigvis hadde jeg tidlig bestemt meg for at alle tanker, bekymringer og følelser var helt ok å kjenne på. Alt dette fikk gå sin gang i kroppen. Det var slitsomt, men fascinerende å oppleve.
Nesten daglig stilte familie, venner og kolleger spørsmål om jeg gledet meg til å bli pappa. Jeg valgte å svare helt ærlig: «jeg kjenner ikke på noen glede enda, for det er umulig for meg å relatere følelsesmessig til et menneske jeg enda ikke har møtt». Det hele var liksom så fjernt. Det ble riktignok litt emosjonelt å se babyen vår på ultralyd, men det ga ikke den «wow»-følelsen som jeg hadde hørt så mye om. Betyr det at jeg er følelsesløs? Nei, heldigvis ikke.
Da alt endret seg på et blunk
Under graviditeten forsøkte jeg å støtte kjæresten min så godt jeg kunne. Snakke åpent med henne, både om hennes følelser og kroppslige reaksjoner, samt mine egne. Hun var raus og ga meg tid og rom til å prosessere min egen reise. Jeg forsøkte å gjøre det samme for henne, skjønt var utgangspunktene våre ganske ulike. Hun var klar som et egg, jeg var ikke klar.
Tiden fra graviditeten er et faktum, og frem til fødsel, kan føles som en evighet for både mor og far. For min del gikk denne tiden ekstremt fort. Jeg rakk liksom ikke å gjennomføre en siste krampetrekning av sprell før fødselen plutselig var i gang. For plutselig lå vi der, med den skjønne jenta vår på brystet.
Der og da var alt endret. På et blunk. Jeg var klar til å ta ansvaret. Jeg ønsket å ta dette ansvaret. En umiddelbar, ubeskrivelig kjærlighet til dette barnet var alt jeg kjente på. Følgende dikt fanger hva jeg følte:
«En stor lykke jeg ikke visste fantes,
jeg følte meg plutselig så rik,
den dagen du kom til verden,
med dine små, klynkende skrik
Det største mirakel i denne verden
lå plutselig der i min favn,
en liten baby med trillrunde øyne,
har slukket et stort, ubevisst savn».
Når dette skrives er datteren vår snart 1,5 år. Hun betyr absolutt alt for meg. Ord kan ikke beskrive kjærligheten. Denne jenta, som jeg var så redd for å møte, har vært, og er, en massiv velsignelse i livet mitt. Hun er blid som ei lerke og kan forvandle selv de mørkeste dagene om til lys. Hun utfordrer meg hver dag og gir meg muligheten til å vokse som menneske. Det er slitsomt, men ufattelig meningsfylt.
Elsker å være pappa
I dag kan jeg se tilbake på tiden før datteren min ble født, og le av meg selv. Le av alle timene jeg brukte på Reddit, i søken etter trøstende ord fra andre fedre som hadde følt på noe av det samme som jeg følte. Men selv om jeg kan le av det i dag, var disse tankene og følelsene helt reelle der og da. Og helt naturlig. Og mye har forandret seg. Jeg er ikke like fleksibel som før. Jeg kan ikke bare spontant dra bort noen dager når en kompis har har et sykt kult forslag til noe vi kan gjøre. Vekta viser dessverre noen kilo mer enn jeg skulle ønske, for tiden til trening og hobbyer har blitt redusert. Men det er slett ikke så «ille» som jeg fryktet. Jeg klatrer fortsatt i trær, isbader om vinteren og drar på overnattingsturer i skogen. Det krever bare litt mer planlegging.
Livet ble ikke over. Det ble annerledes, men ikke over. Og på mange måter har det blitt mye bedre. Å få lov til å være en tilstedeværende far, er jeg utrolig takknemlig for. Jeg elsker å være pappa.
